Også du, min sønn   

Denne historien er ©Arne Sommer (arne.sommer@broadpark.no) 1985/1992/1997/2002.

Enhver form for lagring av dette dokument er ikke tillatt uten etter eksplisitt tillatelse.


"Min sønn", sa han og kremtet nervøst. "Min sønn; jeg vil benytte anledningen til å si at jeg har bestemt meg for å gi deg en storslått gave til din sekstenårsdag." Han reiste seg langsomt så laurbærkransen ikke skulle gå i stykker. "Jeg har, helt alene, funnet ut at du skal få en storslått gave; så storslått at du ikke kan tenke deg. Jeg...."

"Poenget, gammel'n. Kom til poenget", spyttet jeg ut.

Han dumpet ned på stolen, og den siste resten av kransen gikk i gulvet. "Lutetia [Paris]"; Han tok seg sammen; "Provinsguvernør i Lutetia i to år."

Jeg stirret på ham. "Hva - den utposten! Lutetia? Ikke tale om... Har du ikke noe nærmere?"

En måned senere var jeg på vei til Lutetia. "Min sønn", hadde han sagt; "Du kan velge - Lutetia eller Cirkus, kunstnerinngangen!"

Nå var jeg på vei til en av verdens utposter i min private sekshester med servostyring. Det var stekende varmt, og jeg var glad for at jeg hadde valgt cabrioleten.

"I Lutetia vil du få slepet av kantene, og du vil bli kvitt dine barokke innfall." Jeg fikk slepet kantene, som man sliper en kniv, og mine små innfall, som han kalte dem, ble forhistoriske [Antagelig : "bør ikke nevnes i historisk sammenheng"].

En tid senere hadde ryktene om mine innfall nådd frem til gammel'n, og han kom for å mane meg opp. "Også du, min sønn" [Et iam tu, mi fili Brute / Et tu Brute / Tu quoque] sa han, "mislykkes i å styre Lutetia."

Utpå kvelden stoppet vi ved et vertshus i nærheten av en elv - Padus [Po]. Vel innlosjert fant han frem noen terninger og foreslo at vi skulle spille "XXI". "Terningen er kastet" [Jacta est alea], sa han høytidelig og så på terningene; han hadde vunnet - som vanlig.

En av vennene mine i Lutetia [den eneste] hadde sagt til meg før jeg la ut på veien hjem at når man er i Rom, skal man gjøre som romerne - ingenting!

Jeg fulgte rådet om dagen, men om natten...

Det var på den tiden at gammel'n ble keiser, for som han sa, "folket vil ha det godt, og det vil han [jeg] også."

Gammel'n ble stresset. Han hadde problemer med utenrikspolitikken (eller var det innenrikspolitikken, eller kanskje forsvars[angreps]politikken), og kom aldri hjem før langt på natt. Jeg benyttet anledningen(e) til å holde små private selskaper for mine venner ["venner"]. En gang kom han tidligere hjem enn vanlig. "Også du, min sønn, fester i disse trengselstider", sa han sørgmodig. Senere fikk jeg vite at han hadde tapt et slag i Britannica.

Å som jeg er lei av "min sønn"!

Han tok meg med på legionsmøte [tilsvarende forsvarets overkommando]. De diskuterte i timesvis hva som burde (skulle, måtte) gjøres med (og i) Britannica. Forslaget om å la dem seile sin egen sjø, medførte at jeg slapp å være tilstede på resten av møtet.

Mine "Lutetianske utflukter" hadde vekket en revolusjonslignende stemning blant de innfødte [Denne stemningen holdt seg i omtrent sytten/atten hundre år], og gammel'n var ikke videre fornøyd.

Gammel'n skrev en bok, som alle store politikere gjorde; en erindringsbok med tittel: "De gale krigene" [antagelig "Bellum Gallicum" - Gallerkrigene].

Inspirert av denne romanen og de gamle greske dramaer, skrev jeg, og tre av mine venner, et tragisk skuespill med fektescener og romantikk [Kan minne litt om de såkalte "såpeoperaer", som kom noe senere].

Jeg gikk bort til kontoret hans for å be om å få spille for ham. Etter en times tid slapp jeg inn, og han tok i mot meg med disse ord; "Også du, min sønn, må stå i kø for å få tale med meg."

Sier han det [Også du.. etc.] EN GANG TIL, dreper jeg ham!

Noen dager senere tok han seg fri for å se stykket. Det begynte bra, og vi måtte bare stoppe noen få ganger for å forklare ham hva som foregikk. Endelig kom vi til høydepunktet; fektescenen. Det må ha sett litt tåpelig ut, for han smålo litt og sa, "også du, min sønn, spiller komedie."

min.mhtml © Arne Sommer 17. Jan 2017 00:13:35